NPIF

Spis deg frisk!

 Forum 

Trening

Hvorfor være fysisk aktiv?
Kan fysisk aktivitet bidra til økt livskvalitet?

Av Marit Sørensen, Norges Idrettshøgskole

Mangel på fysisk aktivitet er skummelt for helsa! Fysisk inaktivitet har med andre ord blitt definert som en egen helserisiko (Barrengo et al., 2004; USDHHS, 2000; USDHHS, 1996 ). På den annen side viser mange undersøkelser en positiv sammenhengmellom fysisk aktivitet og god generell helse, og fysisk aktivitet regnes i dag for å bidra positivt til forebygging og behandling av flere sykdommer (Haskell, 1986; WHO, 1995). Som en konsekvens av dette har det å øke fysisk aktivitetsnivået i befolkningen blitt et nytt ”must” i helsearbeid (Sparling et al., 2000). Dette er kjent for de fleste i vår del av verden, men det kan også gjøre at fysisk aktivitet blir nok et krav vi skal oppfylle, istedenfor å øke vår lyst til å bevege oss. Derfor er det viktig å se på hva vi vet om hvordan fysisk aktivitet kan påvirke vår psyke og vår livskvalitet. Det er viktig å understreke at med fysisk aktivitet menes ikke konkurranseidrett eller hard trening, men allsidige former for bevegelse i en meningsfull sammenheng. Det er viktig, for de bilder vi får med oss fra media gjør at vi ofte spontant tenker på fysisk aktivitet enten som det våre idrettsstjerner bedriver som jobb og livsstil, noe vi pliktmessig bør gjøre for å skjære ned utgiftene i helsevesenet, eller for å få en presentabel og attraktiv kropp. Vi mister av syne de enkle, hyggelige- (og billige!) former for fysisk aktivitet.

Hva er så livskvalitet?
Helse har tradisjonelt vært definert som fravær av sykdom eller symptomer, m.a.o. hvordan vi har det, med eller uten sykdom. Ved bruk av livskvalitetsbegrepet har vi innlemmet noe mer, nemlig hvordan vi tar det, og kanskje til og med hva vi gjør med det (Vendtegodt, 1995).Så hva vet vi om fysisk aktivitets muligheter til å gjøre noe med livskvaliteten? De siste 20–30 årene har det vært forsket på forholdet mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Det er enighet om at fysisk aktivitet og god fysisk form er forbundet med positiv psykisk helse (American College of Sport Medicine, 1991; Dishman, 1986). Det har også vært demonstrert at fysisk aktivitet kan bedre den generelle tilstanden hos personer med psykiske lidelser, både hos de med lettere og de med alvorligere sinnslidelser (Martinsen, 2003; Taylor, Bandura, Ewart, Miller & de Busk, 1985). Men det er ikke klart hvordan forholdet mellom fysisk aktivitet, fysisk og psykisk helse fungerer (Rognerud, Strand & Dalgard, 2002). Det har ikke lykkes å etablere et direkte årsaksforhold mellom fysisk aktivitet og psykisk helse (Gauvin & Spence, 1996). Det kan tyde på at andre underliggende faktorer påvirker sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse.

Det er også sannsynlig at det å ha en god helse gjør at folk har overskudd til å engasjere seg i fysisk aktivitet. Det har tradisjonelt vært fokusert mest på hva fysisk aktivitet kan bidra med av symptomreduksjon - hvordan fysisk aktivitet kan påvirke hvordan vi har det, når vi ikke har det så bra. Det kan gi bedre livskvalitet. Det er etter hvert god dokumentasjon på at fysisk aktivitet kan både forebygge og redusere milde til moderate depresjoner (Stiles & Gøtestam, 1990; Martinsen, 1989; North, Mc Cullagh & Tran, 1990). Fysisk trening har vist seg å være like effektivt som andre former for psykoterapeutisk behandling for personer med klinisk depresjon.

Også angst kan påvirkes ved fysisk aktivitet. En meta-analyse ( Petruzello, Landers, Hatfield Kubitz & Salazar, 1991) som baserer seg på å beregne effekt på grunnlag av mange studier, konkluderer optimistisk med at “ fysisk aktivitet kan redusere både akutt angstnivå (state anxiety), tendens til å reagere med angst (trait anxiety) og fysiologiske tegn på angst på tvers av alder, kjønn og mental helsenivå”. Andre finner at tendens til å reagere med angst - også kalt trekk angst eller karakterfiksert angst - ikke så klart påvirkes av fysisk trening. Det er færre velkontrollerte og entydige undersøkelser av effekten på angst enn på depresjon, men rapporter kan tyde på at fysisk trening kan være nyttig i behandlingen av generalisert angstlidelse, panikkangst og agorafobi (Martinsen, 1998). Det foreligger lite grunnlag for å tro at fysisk aktivitet har særlig effekt ved akutte reaktive psykoser eller manier. Fysisk aktivitet i forhold til dype og psykotiske depresjoner eller manisk-depressive svingninger er lite studert, men mye tyder på at fysisk aktivitet alene ikke er tilstrekkelig (Martinsen, 1998).

Det er heller ikke grunnlag for å tro at fysisk aktivitet kan endre noe fundamentalt i årsaksforholdene bak alvorligere sinnslidelser som f.eks. schizofreni. Det kan altså ikke påvirke grunnen til at noen har slike sykdommer. Fysisk aktivitet er altså ikke noen mirakelkur! Men det finnes en del dokumentasjon og erfaring på at fysisk aktivitet kan mildne en del symptomer (Chamove, 1988; Sørensen, 1980). I en undersøkelse blant psykiatriske pasienter oppga nesten 60% at deres symptomer ble bedret av å drive med fysisk aktivitet, mens 11% oppga at de ble verre, resten at de var uforandret (Sørensen, 2006). Et par undersøkelser fra Danmark har også undersøkt schizofrenes kroppsopplevelse. (Svensson, 1993) og hevder at fysisk aktivitet kan hjelpe pasienter med forstyrrede kroppsopplevelser og hallusinasjoner. Forklaringen på slike fenomener kan være at ro og passivitet gir anledning til å la den indre opplevelsesverden dominere, mens bevegelse gjør det nødvendig å forholde seg til ytre stimuli og konsentrere seg om noe utenfor seg selv, slik at de indre opplevelser bli mindre framtredende. Når bevegelsen skjer ved kjente spill og strukturerte aktiviteter i leks form, blir den ytre verden i tillegg mindre truende og angstfylt. Det blir lettere å forholde seg til den verden man ellers har behov for å trekke seg tilbake fra. Det er altså rimelig å konkludere med at vi nå har viten som tilsier at fysisk aktivitet kan bidra til helse/livskvalitet ved å redusere symptomer og plager. I tillegg er fysisk aktivitet en behandlingsform som har få eller ingen bivirkninger dersom de utøves under veiledning av kyndige personer. Det som ikke er helt klart er hvordan disse effektene framkommer.

Det er ulike hypoteser om hvordan samspillet mellom fysiologi og psykisk velbefinnende foregår, De mest kjente hypotesene er:

a) Fysisk aktivitet fører til økt blodgjennomstrømning i hjernen.

b) Fysisk aktivitet gir økt produksjon av diverse biokjemiske stoffer (nevrotransmittere; endorfiner, serotonin, dopamin) (Stoll,1997).

c) Fysiske aktiviteter stimulerer utvikling av nevrologiske nettverk. Til nå har man imidlertid ikke klart å kartlegge hvordan disse prosessene skjer i hjernen eller nervesystemet. Framskritt innen hjerneforskning kan kanskje åpne for det etter hvert. Vi har så langt sett på noe av det fysisk aktivitet kan bidra med for å gjøre noe med hvordan man har det. Det var det tradisjonelle, medisinske perspektivet. Jeg vil gå videre til å se på hva fysisk aktivitet kan bidra med til hvordan man “tar det”, altså i hvilken grad fysisk aktivitet kan hjelpe til med å støtte og bygge opp ressurser og ferdigheter som gjør at man kan håndtere sine lidelser bedre, øke sin livskvalitet selv om man eventuelt er syk?

 
Styrking av ressurser
Dette kan sies å være et mer pedagogisk perspektiv som vel er i ferd med å vinne større innpass i tenkning om helse. De mest opplagte ressurser man kan styrke gjennom fysisk aktivitet, er selvfølgelig de fysiske ressursene, fysisk utholdenhet og styrke. Det er viktig i seg selv. Og til en viss grad er dette også så langt vår tankegang strekker seg når vi snakker om fysisk trening, vi tenker bare på det FYSISKE ved aktiviteten, det ligger i begrepet vi bruker, og vi glemmer at bevegelse aktiviserer HELE mennesket, vi tenker i dualisme. Dette sperrer faktisk for vår evne til å tilrettlegge bevegelsesaktivitet med andre må  for øyet. Treningslære har dreid seg mye om fysiologi. Vi vet mye om å velge aktivitet og tilrettelegge trening i progresjoner og doseringer for å øke statisk eller dynamisk muskelkraft, aerob eller anaerob kapasitet etc. Det kan imidlertid være like viktig å planlegge aktivitet for å øke psykiske ressurser som faktisk er trenbare: mestring/kontroll, konsentrasjon, selvoppfatning, spenningsregulering etc.

Mestring/ kontroll/ kompetanse
Vi vet at grunnleggende problemer som går igjen ved ulike helseproblemer, er følelser av hjelpeløshet og håpløshet. Fra stressforskningen vet vi at opplevelse av kontroll, styring og mestring er et probat middel. Professor Holger Ursin sier i en av sine bøker om stress: " Du må ta styringen igjen - hvis det ikke er så lett med den psykiske formen, kunne dukanskje begynne med den fysiske - hvis du ikke liker å jogge, gjør noe som er mindre umorsomt, men gjør noe! Det er din kropp, det er din hjerne som styrer den. Når du behersker muskler du aldri har kjent, og i hvert fall ikke kan navnet på, er du allerede ett godt skritt på veien til å mestre resten!" (Ursin, 1990.) Så enkelt og så vanskelig kan det være...

Mestring har også mye med forventninger å gjøre: hva man forventer av seg selv, hvilken oppfatning man har av seg selv, hva man føler man har kontroll over og hvordan man tror man kan påvirke et resultat man prøver å oppnå. De nevnte forhold er knyttet til teorier om selvoppfatning og mestringsforventninger (self-efficacy) for å nevne noen. Positive forventninger om mestring fører til større pågangsmot, mer aktivitet, større utholdenhet og gir igjen flere sjanser til mestringsopplevelser - en god sirkel (Mc Auley, 1992; Harter,1986). Mange av oss er i en negativ sirkel. Man tror ikke man kan oppnå noe, prøver derfor helst ikke, og dermed får man få mestringsopplevelser.

Viktige elementer i fysisk aktivitet blir derfor hvordan forventninger og selvoppfatning best kan påvirkes i en positiv retning. En teori som har vært testet ut i flere helse- og fysisk aktivitetssammenhenger, er Bandura's teori om mestringsforventning (self efficacy)(Bandura,1986). Det dreier seg om både forventninger til hva en atferd kan føre til, og i hvilken grad personen tror at han/hun selv kan gjøre det som skal til for å oppnå det resultatet - det være seg å endre sin livssituasjon eller å bli sterk nok til å gjøre 20 push-ups. Mestringsforventning er således et uttrykk for selvtillit, og høy grad av mestringsforventning er påvist å ha sammenheng med evnen og utholdenheten til å endre atferd i flere situasjoner. Mestringsforventning påvirkes hovedsakelig på 4 måter: Konkrete mestringsopplevelser, som klart er det viktigste - men også ved å imitere andre man kan sammenlikne seg med, ved sosial påvirkning fra andre, og hvordan man evaluerer fysiologiske reaksjoner i situasjonen (McAuley,1992).

Fysisk aktivitet er velegnet til å påvirke mestringsforventninger. Både fordi det er forholdsvis enkelt å legge til rette for progressive mestringsopplevelser, og at det gir spesielle muligheter til å bearbeide tolkning av fysiologiske reaksjoner. I tillegg utøves fysisk aktivitet ofte som gruppeaktivitet, som skaper muligheter for å se andre gjøre aktiviteter man selv er usikker på om man klarer. Mestringsforventning har vist seg å øke i treningsstudier med ulike pasientgrupper, for eksempel hjertepasienter (Taylor, Bandura, Ewart, Reese & De Busk, 1984) og pasienter med kronisk lungesykdom (Kaplan et al 1984).
 
Angst - å lære ny tolkning av angsten
I forhold til angst, kan fysisk aktivitet tenkes brukt ikke bare som symptomreduksjon, men også som et hjelpemiddel til å mestre den opplevde angst. Dette kan skje ved at fysisk aktivitet gir erfaringer med at fysisk aktivitet kan redusere angsten i en gitt situasjon (state angst). Dette kan gi en økt følelse av å kunne kontrollere en angstsituasjon, slik at "angsten for angsten" kanskje kan bli mindre.

Fysisk trening kan også gi en økt tilvenning - og toleranse for fysiologisk aktivering ( Kobasa, Maddi & Pucetti, 1982), man kan bli trygg på at man tåler den fysiske belastningen som angstreaksjonen representerer. Til slutt kan man også arbeide med å omtolke de fysiologiske reaksjonene ved angst, slik at nye attribusjoner og forventninger kan læres.

Selvoppfatning
Selvoppfatning har vært studert mye i forhold til fysisk trening, utfra mange ulike aspekter av selvoppfatning. Hughes (1984) sier i en gjennomgang av over 1200 artikler at positiv effekt på selvoppfatning ser ut til å være den best dokumenterte psykologiske effekten av fysisk aktivitet. I studier her hjemme har det også blitt dokumentert positiv effekt av fysisk aktivitet på selvfølelsen hos middelaldrende menn og kvinner (Sørensen, 1997). Slike psykologiske teorier har vært lite systematisk undersøkt i forhold til livskvalitet og fysisk aktivitet - kanskje fordi man i det meste av forskning på dette feltet har vært noe bundet i en fysiologisk modell, og man refererer bare i vage termer til mestring, distraksjon og selvtillit når de fysiologiske resultater er litt uklare.
 
Interaksjon mellom fysiologiske og psykologiske prosesser
De fysiologiske og psykologiske prosessene påvirker hverandre. For eksempel: om endorfiner kan gi en stemningshevende effekt, kan dette sannsynligvis motvirkes av en negativ opplevelse av bevegelsessituasjonen.

Har man derimot en positiv opplevelse av mestring og kontroll, kan effekten forsterkes. Slik vi i dag kan undersøke disse virkningene, er det vanskelig å fange opp et komplisert samspill mellom fysiologiske og psykologiske prosesser. Man klarer kanskje ikke å påvise en entydig psykologisk effekt av de fysiologiske prosesser nettopp fordi opplevelsen av situasjonen modererer effekten. Det blir kanskje mer forståelig hvis man tenker seg følgende sammenlikning: idrettsutøveren synes det er herlig når blodet bruser og hjertet banker - mens angstpasienten blir redd for det samme. Derfor snakker man mer om effektkjeder. Det vil si at en god livskvalitet eller psykisk helse er et resultat av flere lenker i en kjede av effekter. Psykiske, sosiale, og fysiske effekter utgjør kjeder av årsaker og effekter i en og samme prosess (Norling, 2001).

Siste ledd i kjeden er livskvalitet, livskraft, vitalitet, men innen de enkelte lenkene i kjeden kan prosessen gå begge veier, som forsøkt illustrert ovenfor. Det kan lettere forklare hvorfor en forbedret sinnsstemning kan gi positive fysiologiske forandringer, som for eksempel et bedret immunforsvar. Derfor blir det ut spesielt viktig å sørge for at de psykologiske forhold ligger til rette for en god opplevelse. Litt moderat aktivitet som oppleves godt og positivt, kan sannsynligvis gi bedre psykologiske effekter enn en fysiologisk riktig “dose” hvis den oppleves negativt. Fysisk aktivitet kan altså gi vesentlige bidrag til livskvaliteten - den kan ikke forhindre all sykdom, men ser ut til å kunne forebygge noe depresjon og angst og kan dempe en del symptomer. Men ikke minst kan fysisk aktivitet styrke og utvikle ressurser som gjør det lettere å bære lidelsen. I tillegg har fysisk aktivitet potensiale for å motvirke isolasjon og ensomhet. Cicero sa for over 2000 år siden “ Vær aktiv, start tidlig i livet”, og jeg tror det fremdeles gjelder..
 
Litteratur
American College of Sports Medicine (1991). Guidelines for exercise testing and prescription (4th. ed.) Philadelphia: Lea & Febiger.
Bandura,A. (1986). Social Foundations ofThought and Action: A Social Cognitive Theory.
Englewood Cliffs, NJ: Prentice Hall.
Barengo, N. C, Hu, G., Lakka, T. A., Pekkarinen, H., Nissinen, A., & Tuomilehto, J. (2004). Low physical activity as a predictor for total and cardiovascular mortality in middle-aged men and women in Finland. European Heart Journal, 25, 2204-11.
Chamove, A.S. (1986). Positive short-term effects of activity on behaviour in chronic schizophrenic patients. British Journal of Clinical Psychology, 25, 125-133.
Dishman, R. K. (1986). Advances in exercise adherence. Champaign, Il, Human Kinetics.
Ewart, C.K., Taylor,C.B.,Reese,L.B. & DeBusk,R.F. (1984). Effects of early post-myocardial infartion exercise testing on self perception and subsequent physical activity. American Journal of Cardiology, 51,1076-1080.
Gauvin, L., & Spence, J. C. (1996). Physical activity and psychological well-being: Knowledge base, current issues and caveats. NutritionReviews, 54, 53–65.
Haskell, W. L. (1986). The influence of exercise training on plasmalipids and lipoproteins in health and disease. Acta Medica Scandinavia Supplement, 711, 25–37.
Harter S. (1978). Effectance motivation reconsidered: Toward a developmental model. Hum Development, 1: 34-64.
Hughes JR. (1984). Psychological effects ofhabitual aerobic exercise: A critical review. Prev. Med: 13: 66-78
Kaplan, R. M., Atkins, C. J. & Reinsch, S.(1984).Specific efficacy expectations mediate exercise compliance in patients with COPD. Health Psychology, 3, 223 – 242.
Kobasa, S., Maddi, S.R. & Pucetti, M.C. (1982). Personality and Exercise as buffers in the stressillness relationship. Journal of Behavior medicine, 5, 391 – 404.
Martinsen, E.W. (2004). Kropp og sinn. Oslo, Fagbokforlaget. 184 s.
Martinsen, E. W. (1998). Psykiatrisk forskning på fysisk aktivitet – en oversikt.
I : Moe, T.,Retterstøl, N. & Sørensen, M.(red.) Fysisk aktivitet– en ressurs i psykiatrisk behandling. Oslo, Universitetsforlaget. 201 s.
Martinsen, E.W., & Medhus, A. (1989). Exerciseadherence and patients’ evaulation of exercise in a comprehensive treatment programme for depression. Nordisk Psykiatrisk Tidsskrift, 43,411-415.
McAuley, E. (1992). Understanding Exercise Behavior: A Self-Efficacy Perspective. In:G.C.
Roberts(Ed.) Motivation in Sport and Exercise. Champaign,Ill. Human Kinetics.
Norling, I. (2001). Rekreation och psykisk hälsa. Gøteborg, Sektionen for vårdsforskning, Sahlgrenska Universitetssjukehus.
North, T.C., McCullagh, P., & Tran, Z.V. (1990). Effects of exercise on depression. In: K.,B. Pandolf, & J. O. Holloszy (Eds.). Exercise and Sport Science Reviews, 18, (pp 379-415).
Baltimore: Williams and Willkins.
Petruzello, S.J., Landers, D,M., Hatfield, K.A., Kubitz, K.A., & Salazar, W. (1991). A meta-analysis on the anxiety reducing effects of acute and chronic exercise. Sports medicine, 11, 143-182.
Rognerud, M., Strand, B. H., & Dalgard, O. S. (2002). Psykisk helse i levekårsundersøkelsen i 1998. Sosioøkonomiske forskjeller i psykisk helse og livsstil. Norsk Epidemiologi, 12,239–248.
Sallis JF, Haskell WL, Fortmann, SP, Vranizan KM, Taylor CB & Solomon DS. Predictors of adoption and maintenance of physical activity i a community sample. Prev Med 1986: 15: 331-346.
Sparling, P. B., Owen, N., Lambert, E. V., & Haskell,W. L. (2000). Promoting physical activity: the new imperative for public health. Health Education Research, 15, 367-376.
Stiles, T., & Gøtestam, K.G. (1990). Cognitive vulnerability factors in the development of depression: a longitudinal study. In T. Stiles.
Cognitive vulnerability factors in the development and maintenance of depression. Doctoral dissertation. rondheim: Tapir forlag.
Stoll, O. (1997). Endogenous opiates, ” runners high” and exercise addiction. The rise and decline of a myth. Leipziger Sportwissenschaftliche Beiträgen, 38, 1.
Svensson, J. (2001). Psykomotorisk træning i behandlingen av indlagte psykiatriske patienter.
Ph. D. Dissertation, Copenhagen: Institute for Sport ( Institut for idræt).
Sørensen, M. (2006). Motivation for physical activity of psychiatric patients when physical activity was offered as part of treatment. Scandinavian Journal of Medicine and Science in Sports. Internettversjon.
Sørensen, M., Anderssen, S., Hjerman, I., Holme I., & Ursin, H. (1997). Exercise and diet interventions improve perceptions of the self in middle-aged adults. Scandinavian Journal of Medicine and Science in Sports, 7, 312-320.
Sørensen, M. (1997). Maintenance of Exercise Behaviour for individuals at risk for cardiovascular disease. Perceptual and Motor Skills, 85,867 – 880.
Sørensen, M. (1981). Physical training of psychiatric patients. In: STUI: The first International Medical C.
Ustaoset, 1980. Oslo, STUI.
Taylor, C. B., Bandura, A., Ewart, C. E., Miller, N. H., & de Busk, R. F. (1984). Exercise testing to enhance wives confidence in their husbands’ cardiac capabilities soon after clinically uncomplicated acute myocardial infarction. American Journal of Cardiology, 55, 635–638.
Ursin, H. (1990). Styring, slump og stress. Oslo, Tanum. U.S. Department of Health and Human Services (1996). Physical activity and health: A report of the Surgeon General. Atlanta, GA: U.S.
Department of Health and Human Services, Center for Disease Control and Prevention, National Center for Chronic Disease Prevention and Health Promotion.
Vendtegodt, S. (1995). Livskvalitet –København, Forskningssenterets forlag. World Health Organization. (1995). Exercise for health.
WHO/FIMS Committee on Physical Activity for Health. Bulletin of the World Health organization, 73, 135-136.

Kostholdsendringer

Kan hjelpe ved: 

ADHD
Aggresjon
Asperger
Autisme

Depresjon
Diabetes
Dysleksi
Epilepsi
Konsentrasjonsvansker
Magetrøbbel
Multippel Sklerose
Muskelsmerter
Opioide peptider
Parkinson
Psoriasis
Schizofreni
Sengevæting
Stoffskifteproblemer
Utslett

 

Listet alfabetisk.


 

Nytt PIF-nytt

Forside-PIF-nytt-nr-1-2017 


Alle medlemmene våre får PIF-nytt 4 ganger i året. Mangler du noen utgaver? Bestill dem hos: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Frist for artikler etc til neste
PIF-nytt: 30. jan. 2017!

      2013 © NPIF | Drøbakgate 10b | 0463 OSLO | Tlf: 94 81 86 05 | Org.nr 980.252.256 | Bankgiro 5083.06.02795 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.