NPIF

Spis deg frisk!

 Forum 

Header-hentet-fra-PIF-nytt

It’s not the end, but it’s maybe the end of the beginning

Forsker Karl Ludvig Reichelt er snart 79 år og måtte i sommer omsider
flytte ut av sitt knøttlille kontor ved Rikshospitalet. Men «Kalle» har ikke tenkt å pensjonere seg eller gi opp forskningen av den grunn. Han er en utrettelig kjemper som siterer Churchill og jobber videre, selv mens han pakker sammen.

Tekst og foto: Marianne Fjellestad

Bilde-1-Reichelt

 

Snarere standhaftig fokus enn økt entropi
-Det er kolossalt mye arbeid å flytte, innrømmet han lakonisk omkranset av esker og sine beryktede papirstabler i et sammenfiltret dokumenthav en solskinnsdag i slutten av mai. - Dette er akkumulert elendighet fra 1964 og frem til i dag. Et akutt problem er at jeg har viktige data på barn med Down Syndrom som får Alzheimer i 30-40 årsalderen. De tar opp for mye protein fra tarmen (Nygård, Reichelt og Fagan 2001). Men vi får ikke lov til å ta konsekvensene av det vi finner, legger han oppgitt til og spør: - Hvorfor? Enkelte mener man kan bli underernært. Det er direkte feil. Vrøvl! 90 % av verdens befolkning drikker ikke melk.

Derimot gir Amfetamin og Ritalin vekstproblemer og det gir nydannelse av synaptiske forbindelser i mellomhjernen. Likevel brukes dette i større mengder, og det er rart! legger Kalle til, rister på hodet og finner utrolig nok rapporten han leter etter.

Kongens fortjenestemedalje
Han har skrevet en rekke forskningsrapporter her, og også blitt belønnet med Kongens fortjenestemedalje i gull i 2004 for sin forskning på chaloner (veksthemmende stoff) og kreft. Året etter ble han tildelt Brobyggerprisen Fritt Helsevalg for sin forskning. Virkelig gjennomslag for sitt arbeid med peptider fra gluten og melk og tarm-hjerne-aksen har han imidlertid enda ikke fått. Og dermed heller ikke den oppmerksomheten han fortjener, som redningsmann for et stort antall barn og voksne med autisme, schizofreni, ADHD, depresjon, angst m.m. For ikke å snakke om de mange med lettere symptomer – alt fra dysleksi og lærevansker til noen typer astma, utslett eller generelt litt dårlig velbefinnende.

På en grunnleggende forsonlig måte har det i alle disse år vært Kalles evne å se klart og usentimentalt det mange andre ikke kan eller vil se. At enkelte matvarer spiller en avgjørende rolle for utviklingen av både fysiske og psykiske symptomer. – Det finnes nok av forskningsrapporter som understøtter at diett kan være avgjørende. I The Lancet - et av verdens ledende medisinske tidsskrifter – og i Schizophrenia Research og Schizophrenia Bulletin er det publisert 13 arbeider på schizofrene som bekrefter at sykdommen har en diettær (kostrelatert) tarm-hjerne-akse. Prof. Buitelaar har også publisert arbeider om ADHD i European Journal of Pedriatics 2009: A randomised controlled trial into the effects of food on ADHD, 2009 publisert i Europeen Journal of Pediatrics.

Templer til vår uvitenhet
Prof. med. Anne Spurklands uttalelse i forrige PIF-nytt om at hun har problemer med å tro at peptider fra mat kan havne i blodbanen, ryster Reichelt til lattermild vantro over kunnskapsnivået til enkelte av sine kolleger. – Det er omtrent som å si at jorden er flat, utbryter han. - Der finnes mange publiserte arbeider som viser dette. Proteiner fra mat kan til og med gå over i morsmelk, påvist av Axelsson, Jakobsson, Lindberg og Benediktsson i Sverige i 1986.

Sykehusene her til lands er bygget som templer til vår uvitenhet, summerer Kalle. - Hele medisinen er basert på symptomatologi. Det gir evigvarende behandlinger. Selv idag er bare ca 30 % av behandlingen ”evidence based treatment”, dessverre. Det er ganske ille - en skam. Atferdsteknikker og orthomolekylær medisin (bygger på bruk av vitaminer, mineraler og naturidentiske stoffer i uvanlig høye doser som behandling) er lite utprøvet og benyttet.

Forskningsdilemma
Men hvorfor har ikke Kalles forskning blitt integrert i skolemedisinen? Hvorfor er så mange av NPIFs medlemmer blitt gitt opp av legene, mens alternativmedisinere ofte lett finner årsak og sammenheng? Er det den gode gamle, leksen om at legemiddelfirmaer tjener lite på friske folk?

-Legemiddelindustrien er skikkelig, forsikrer Reichelt. - Men utprøvingen på mennesker som doktorene står for, er langt mer diskutabel. Å bruke placebo er f.eks. vanlig i forsøk. Men med flere årsaker til depresjon – hvor stor er sjansen for at de får like grupper? De fleste sykdommer kan ha ulike årsaker, slår han fast. - Det er ikke medisinindustrien, det er oss som er problemet, understreker han og tilføyer: - Et annet dilemma er at 70 % av inntektene går til lønningene til legene.

Forskeren Reichelt
Hva inspirerte så Reichelt til å forske på nettopp dette temaet? Hvordan kom han på sporet av sammenhengen mellom atferd/ mental helse og tarmhelse?

Jeg jobbet med peptider i hjernen som en del av min doktorgrad, forteller han. - De lot seg ikke påvise uten spesialteknikk. Den gang på Rikshospitalet i 1978 brukte jeg kromatografiske teknikker. I dag brukes massespektroskopi, en 100 % sikker analyse. Jeg forsket på kroppens egne veksthemmere – chaloner, som er hormoner som kontrollerer «livet» inne i en celle. Jeg hjalp til å vise at det var peptider (mini-proteiner), og ikke proteiner. Jeg hadde spesialteknikk for å vise dette.

Urinpeptidanalysen prøvde jeg til å begynne med bare for å se om det var mulig, ler Reichelt. - Det kunne være veldig greit å slippe å stikke i ungen, derfor forsøkte jeg å finne peptider i urin. Vi prøvde å samle urin ett helt døgn og vi prøvde å teste enkelt-urin. Det viste seg at 10 ml av første morgenurin var nok.
Grunnen til at jeg sluttet med klinisk medisin var at jeg syntes uvitenheten var grenseløs. Jeg var veldig interessert i psykiatri. Den gang bestod behandlingstilbudet av metoder som elektrosjokk, lobotomier, gruppeterapi, individuell terapi, psykodrama (spontane skuespill) – vi levde i det såkalte terapeutiske samfunn. Så kom høy- og lavdose nevroleptika (nervemedisin), elektrosjokk igjen, men nå med anestesi og kognitiv terapi (bearbeiding og anvending av informasjon, hukommelse, tanker og følelser …). Det var liksom ingen grenser for merkverdige påfunn, konkluderer Kalle. – Forskere velger fremdeles veldig ulike innfallsvinkler til psykiatriske lidelser. Ta bare schizofreni, som er en sterk genetisk disposisjon. Genetikk betyr kjemi, men dette avvises tross påvist genetisk disposisjon.

Begynnelsen
Jeg begynte å jobbe sammen med psykiater Erling Sagedal, og på en reise til en konferanse i USA traff vi forskeren FC Dohan, som påstod at gluten hadde noe med schizofreni å gjøre. Han hadde oppdaget at det i land med sult og derfor lite hvete også forekom lite schizofreni. Jeg lo og sa «How about cauliflower»? (Hva med blomkål?) Så satt vi en hel natt hjemme hos Dohan og drakk opp whiskyen hans. Det vil si Sagedal drakk ikke, for han var religiøs, retter Kalle. - Jeg er også religiøs, men av den oppfatning at man kan kose seg med litt alkohol likevel, legger han til. - Så satt vi altså en hel natt hjemme hos Dohan, og han overbeviste oss med tall og tabeller.

Tilbake i Norge skulle vi prøve oss, og satte 10 med diagnosen schizofreni på diett i 56 uker (altså litt over 1 år). Vi bommet bare på én urinprøve, men der hadde de forandret på nevroleptikadosen. Videre ble det et forsøk på Madlavold skole med Anne Marie Knivsberg og Magne Nødland. Det var sånn det begynte. Det ga gode resultater og er publisert.

Minneverdige pasienthistorier
-Jeg hadde to pasient-opplevelser jeg aldri vil glemme, nikker Kalle. To med diagnosen schizofreni som ble helt bra. De tok seg utdanning, begge gikk på Lærerhøyskolen, og avsluttet eksamen der. De kom og takket meg for at de var blitt helt friske. Men så brøt de dietten, og begge ble syke igjen. En av dem ble arrestert for å stå og lage bråk på St. Hanshaugen. Begge ble innlagt og utdanningen ble gitt opp. Dette viser at ting må følges opp etter at man er blitt bedre, og det kan være tøft.

Nå i juni skal jeg få treffe igjen to forhenværende tungt autistiske gutter i Sveits som nettopp har fått den oppfølgingen som trengs. Begge var språkløse og om lag 10 (?) år gamle da jeg traff dem første gang. Hvis jeg plystret en melodi kunne den ene spille den tohendig på piano, minnes Kalle. -Disse to begynte altså på diett, de ble fulgt opp og i dag har begge tatt sin universitetseksamen. Sånt gjør inntrykk, og det kommer nok til å bli litt emosjonelt å få treffe dem og deres familier igjen, tror Kalle.

Autistene som ikke blir bedre, kommer for sent, legger Kalle til. - Like før eller etter puberteten er det ikke så mye vi kan oppnå. Jo yngre, jo bedre når det gjelder autister.
Kalle sitter på to mapper med anekdotale (individuelle) pasientfortellinger, som han gjerne skulle tatt seg tid til å bearbeide og sende inn til Nafkam (Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin). Kanskje noen kan hjelpe ham i dette arbeidet?

Forskerens ønskedrøm
Hvilket forskningsprosjekt ønsker Kalle å gjennomføre, om han får tilstrekkelig med midler?
Da ville jeg kjøre et diettforsøk på nye schizofrene, svarer Kalle kjapt. – Og så ville jeg gi penger til Dag Tveiten, slik at han kan avslutte resultatene av fragmentering på Massespektrograf. . Målet er å bevise stoffets eksistens 100 %. Jeg vurderer å flytte labben til Dag Tveiten i Sandvika, legger Kalle til. - Der blir man i alle fall tatt imot med åpne armer.

Har han møtt mye motstand?
Kanskje da jeg forsøkte å sette søkelys på rusproblematikken hos urfolk. Blant Sioux indianerne (11 000 – 200 000) er f.eks. 66 % alkoholikere før de fyller 40 år. Tilsvarende rusproblemer har man også sett hos samer, australske aborigins, russiske og finske urinnvånere, eskimoer og indianere. Store folkegrupper har et forferdelig alkoholproblem, og jeg syntes det var naturlig å spørre om det kunne være noen sammenhenger her? Da fikk jeg høre at jeg var fascist. Og at det ville være diskriminerende å ikke tilby dem brennevin.

Å flytte grensesteiner
Når du ser tilbake på de siste 20 år – skulle du anbefalt en annen strategi eller metode utfra det du vet i dag om å nå ut til folk?

Du vet, det er nesten ingen som ikke har rett i noe, poengterer Kalle. - Og det er mange røster som skriker opp. Men jeg oppfatter det som så typisk norsk å være skeptisk til naboen, etter mottoet «… han har flyttet mine grensesteiner». Nordmenn er det eneste folkeslaget jeg vet som ikke synes det er kjekt å bo tett inntil hverandre, filosoferer Kalle.
- Forskningsresultater tilsvarende mine må antagelig komme fra utlandet før de blir etablerte sannheter i Norge. Helst fra Sverige eller USA, tror Kalle og angrer litt på at han ikke ble boende i USA etter endte studier. - I USA er det sikkert over 1000 barn som går på diett nå.

Rekkevidden av alle disse foreldrenes erfaringer er igjen prisgitt forskningsmetodene man velger å bruke. Positiv korrelasjon (sammenhenger) beviser ingenting, det antyder bare en felles bakgrunn, som hos urfolk. Det er veldig mye korrelasjonsforskning, og det er sykt, mener Kalle. - Pengene drysser ned i feil kiste. Dårlig miljø er antagelig genetisk. Jeg vet ikke hvor mange det er som ikke tåler gluten, men tipper antallet er 6 ganger hyppigere enn cøliaki.

Vi i Norden kom sent til gluten, 5000 år etter de som levde i Mesopotamia. Mange oppdager først sent i livet at de ikke tåler det – da har de allerede fått barn med samme intoleranse. Dessuten spiller en rekke andre faktorer inn – ta bare vaksinen mot svineinfluensa: Vi endte opp med 40 barn med narkolepsi i en aldersgruppe som vanligvis ikke får narkolepsi. Mange fikk den progressive neurologiske lammelsessykdommen Guillain-Barré i Sverige og Tyskland.
Jeg skal snakke med Boyd Haley om hvordan man kan få ut aluminium av kroppen. Men det går langsomt disse tingene og det er sterke krefter ute og går, ulike hensyn å ta. Andre har opplevd mye større motstand. Wakefield fikk f.eks. oppdiktet en historie mot seg. Redaktører som ville bli kvitt ham, slo seg sammen og kalte ham en skurk. Sammensvergelsen ble avslørt, men det kan være vanskelig å frigjøre seg fra et gammelt rykte.
Vaksine trengs for alvorlig sykdommer som difteri, polio, stivkrampe, kikhoste osv, men bær være tryggest mulig. De bør kanskje gis enkeltvis. Wakefield og Walker-Smith som satte spørsmålstegn ved MMR vaksinen (og ble utsatt for en oppdiktet historie om forfalskning), mener at enkeltvaksiner er sikrere. Dette er uavklart. De sier det er for dyrt å splitte MMR vaksinen. Hvor mye skal man godta for å sikre flertallet god helse? I USA er nå 1/ 150 autister, og når det gjelder gutter er forholdet 1/80. Vi har påvist sammenhengene, og hvordan autister kan bli friske. Men de ville jo ikke tro på det, de ville ikke lese arbeidene våre en gang. De har aldri tatt kontakt med meg, konkluderer Kalle og så smiler han bredt og legger til: - De har aldri konfrontert meg direkte heller. Jeg er så stor og slem og stygg at ingen tør å ta meg i nakken.

Shorty
Kalle tror at vold såvisst kan løse problemer i noen tilfeller. Han trekker frem en episode fra oppveksten i Hong Kong som et eksempel.

Jeg var 13 år og bodde i Hong Kong og gjorde det bra på skolen. Kineserne i klassen min var nokså ærekjære. De ville ikke at en hvit mann skulle være flinkere enn dem på skolen og hundset meg til stadighet. Rett som det var kunne jeg kjenne et lite slag bakfra i nakke eller rygg. Da jeg snudde meg, stod 15-20 stykker og så på og lo. Jeg bestemte meg for å avvente, og se om det skjedde en gang til. Neste gang slo jeg tilbake og brakk kjeven på ham som stod bak meg. Jeg gikk på boksing og visste nøyaktig hvor jeg skulle slå.

Slaget hadde en enorm effekt, enda jeg ikke vet om jeg traff han som hadde slått meg engang. Gutten måtte drikke suppe gjennom et rør i 15 dager etterpå. Og jeg ble kalt inn til rektor, som mente jeg måtte få pisk. Men først spurte han meg hvorfor jeg hadde gjort det. Jeg snudde meg og trakk opp skjorta så han kunne se alle blåmerkene. Han mente jeg måtte få 8 slag med pisken uansett, men det veldig løse slag, minnes Kalle. - Etterpå smilte han skjevt og sa «It will not be put on your record (det vil ikke bli skrevet opp).», så jeg skjønte at han holdt med meg.
Fra den dag av var det ingen som turte å legge hånd på meg. Jeg fikk kallenavnet «Shorty», og hver gang noen var i tvil om en avgjørelse sa de: «we will ask Shorty».

Jeg seilte til sjøs for å komme hjem til Norge. Jeg ville følge siste klasse på gymnaset hjemme og tok kjemi som et bifag. Mens jeg var i militæret slapp jeg inn på medisin. Jeg trivdes så godt i militæret at jeg lurte på om jeg skulle si fra meg den studieplassen. Man overtalte meg til ikke å la sjansen gå fra meg – jeg kunne heller komme tilbake og tjenestegjøre som lege i forsvaret. Dermed dro jeg avgårde med pysjamas under uniformen, ettersom jeg ikke hadde sivile klær, ler Kalle.
Midt i medisinstudiet dro jeg til USA, ettersom jeg syntes undervisningen var så dårlig her i Norge. Noen av professorene gadd ikke forberede seg ordentlig og de fulgte ikke med i utviklingen. Jeg gjorde meg ferdig med utdanningen i Kansas i USA i 1956-57. Jeg ble cand. med. i Oslo i 1960, dr. med. i 1972. Jeg skulle nok ha blitt der borte, funderer Kalle. - Men jeg kom tilbake til Norge, og kjørte legevakt i Oslo i 17 år for å betale ned huset.
Klokskap, energi og flaks
Kalle har mange støttespillere. Blant medlemmene i NPIF har han hjulpet mange som har vært gitt opp av skolemedisinen, og som ønsker å takke ham for hans arbeid. Er han stolt av det han har funnet ut og oppnådd i løpet av sin yrkeskarriere?

-Stolt? Utbryter Kalle. - Nei, hvorfor skulle jeg være det? Det er det som er hele vitsen med medisinen. Det er en selvfølge for en lege å hjelpe mennesker og å redde liv.

Jeg er stolt av sønnene mine. Den ene er matematiker. Den andre er krisepsykiater i forsvaret. Og så er jeg stolt av barnabarnet mitt som er fallskjermjeger. Han var én blant 27 stykker av i alt 300 som ble tatt opp til denne utdanningen. Han er sterk som en bjørn, og han har flaks. Han var blant dem som stod på bakken i Kiruna og ventet på å bli hentet av det flyet som aldri kom den 15. mars! Det Hercules-flyet som styrtet på vei til Kiruna. Tenk deg det! utbryter Kalle himmelfallen og siterer Napoleon igjen.

-Flaks er viktig, sa Napoleon alltid. Når han ansatte folk, spurte han dem om de hadde flaks! Napoleon sa også følgende: Gi meg de energiske og kloke, de vil jeg gjerne ha. De late og kloke og de late og dumme kan jeg også få god bruk for. Men de energiske og dumme… de vil jeg ikke ha i min hær.

Lærer av de små
En begrenset yrkesstolthet til tross – Kalle legger for dagen en bemerkelsesverdig standhaftighet, mot og en tro på fremtiden som inngir håp. Han har et arbeid i trykken: «Exorfines in schizofreni», og skriver et om autisme også.
- Men alt tar tid. Vi håper at Probiozym skal kunne overta for diett. Bakteriene er plukket ut slik at de stammene som lever av proteiner og peptider skal hjelpe til med fordøyelsen av gluten og melk, og de legger seg langs stammen i tarmen som en beskyttelse.

Men det er mer som spiller inn. Enkelte av tilsetningsstoffene er peptidasehemmere, så hvis du spiser mye av disse stoffene hindrer du nebrytingen av peptider i tarmen. Benzosyrer hindrer at proteiner forråtner, som i salisyl, acetylsalisyl, tyttebær, multer og honning. Vi har holdt på å miste barn her, som fikk en skje honning av sine foreldre hver dag, for det var jo så sundt, tilføyer Kalle. -Veldig mange fargestoffer er azider/ azofargestoffer, som også er peptidasehemmere. Biene har lært oss dette, de er noen luringer de små, smiler Kalle. - De hindrer nedbryting.

La meg understreke følgende, poengterer han: - Det er ingenting i medisinen som gjelder alle, og heller ingenting i medisinen som gjelder ingen.

Når den engelske internatskolen Nunnykirk School for Dyslexia i dag hevder, at av alle barn de får inn blir 60 % kvitt sin dysleksi i løpet av et år grunnet gluten- og melkefri diett. Da … gjelder min forskning nok flere enn vi her i Norge skulle tro.

 

Bilde-2-Reichelt

Kostholdsendringer

Kan hjelpe ved: 

ADHD
Aggresjon
Asperger
Autisme

Depresjon
Diabetes
Dysleksi
Epilepsi
Konsentrasjonsvansker
Magetrøbbel
Multippel Sklerose
Muskelsmerter
Opioide peptider
Parkinson
Psoriasis
Schizofreni
Sengevæting
Stoffskifteproblemer
Utslett

 

Listet alfabetisk.


 

Nytt PIF-nytt

Forside-PIF-nytt-nr-1-2017 


Alle medlemmene våre får PIF-nytt 4 ganger i året. Mangler du noen utgaver? Bestill dem hos: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Frist for artikler etc til neste
PIF-nytt: 30. jan. 2017!

      2013 © NPIF | Drøbakgate 10b | 0463 OSLO | Tlf: 94 81 86 05 | Org.nr 980.252.256 | Bankgiro 5083.06.02795 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.