NPIF

Spis deg frisk!

 Forum 

Styrer unna melk og brød


ninaRisebro.jpg
TEKST: REIDUN RØE
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Dette intervjuet har stått i helgebilaget til avisa Nationen den 08.06.2007. 

Da Nina Risebro (43) sluttet med melk og brød, ble hun kvitt angsten. Nå mestrer hun endelig hverdagen.
Våren 1985 kom vendepunktet. – Mor. Da er jeg ikke gal allikevel, sa Nina Risebro til moren Berit. Endelig kunne familien Risebro sette navn på den 22 år lange psykiske kampen: Proteinintoleranse.  Nina Risebro tåler ikke gluten og melkeprotein fordi hun mangler enzymene som skal til for å bryte ned proteinene ordentlig. I stedet går proteinene inn i blodbanene, virker på hjernen som et opiumlignende stoff og trigger psykoser.

Som baby slet Nina med kraftige magesmerter. Om nettene skrek hun mye, var dyvåt av svette, men kald i kroppen. I forhold til hva hun spiste var hun også god og rund. 16 måneder gammel begynte hun å gå. Hun var flink til å snakke og alltid i godt humør, men hadde fremdeles ofte vondt i magen og svettet mye. Moren Berit Risebro forteller at det var umulig å få gehør hos leger, barneleger og helsesøstre. Ingen lot til å ta problemene på alvor.

Som seksåring begynte Nina å få noe slørende og fjernt i blikket. Hun hadde boblende fantasi og rikt ordforråd, men lærte ikke livets ferdigheter så raskt som sine jevnaldrende.

De første skoleårene gikk greit, men hun var sen om morgenen, brukte lang tid på badet og hørte ikke at foreldrene ropte på henne. Skolekameratene gled mer og mer bort. Lærerne sa: «Hun er så søt der hun sitter og drømmer».

I tiårsalderen fikk hun virkelig problemer med å følge med på skolen. Hun måtte bruke mye energi på å konsentrere seg. Hun hadde vanskelig for å holde tråden i samtalene når det var flere til stede. Skolevennene sa til Berit Risebro at de ikke forsto seg på henne. I samme periode fikk hun også alvorlig spisevegring.

Det ble nye runder med legebesøk, som nok en gang konkluderte i at ingen ting feilte henne. Likevel gikk hun inn i en psykose. Den irrasjonelle angsten begynte.

14 år gammel var hun så syk at en lege anbefalte familieterapi. Terapien strakte seg over fem år. Moren sier at de stadig stilte spørsmål om årsaken til datterens lidelse kunne være biokjemisk siden hun svettet og slet med mageproblemer. Teorien ble blankt avvist.

Terapien hadde ingen effekt. Nina var frustrert, anspent og ulykkelig. Hun var plaget av indre uro, jaget av et evig stress, som utagerte i jevnlige raseriutbrudd.«Dere blir så små. Det er akkurat som om jeg ikke får kontakt med dere,» sa hun til familien sin.

Omsider var hun ferdig med grunnskolen. Hun forsøkte seg på flere gymnaslinjer uten å lykkes. Da hun så et fjernsynsprogram fra Modum Bad, ønsket hun seg dit. Det ble en ulykkelig fase i familiens liv. Oppholdet varte i ni måneder. Nina fikk plass i bakergruppen. Hun kom hjem fjernere og mer kaotisk enn noen sinne. Selv mente hun det kom av alle tablettene hun ble satt på. I ettertid har familien reflektert rundt kombinasjonen av medikamenter, gluten og melk i større mengder enn hjemme.

Berit Risebro er fysioterapeut. Gjennom en kollega ble hun presentert for Karl-Ludvig Reichelt, forsker og overlege på Rikshospitalet. Hos Reichelt fikk Nina Risebro påvist intoleranse overfor både gluten og melk, og begynte med glutenfri diett.

Det første merkbare tegnet til forandring var at bevegelsesmønsteret hennes ble lettere. Hun gikk tidligere med lett innadroterte ben. Etter seks uker på glutenfri diett, endret ganglaget seg. Så satte abstinensene inn. Hun kunne vandre timevis gatelangs, ble lett sint, fikk utslett og var veldig vàr for lyder, men vek ikke fra dietten. Det ble lettere å få kontakt med henne, men angsten var der fortsatt. Hun ble anbefalt å fjerne melken fra kostholdet. Langsomt, men sikkert, forsvant også den energikrevende angsten.

I dag er Nina Risebro 43 år gammel og i yrkesrettet attføring. Hele livet har forandret seg. Vi møter Nina og Berit Risebro i en helsekostforretning i Akersgata i Oslo, hvor Nina handler matvarer fri for gluten og melk. Hun er en durkdreven produktkjenner og kan varedeklarasjonene på rams. Så går vi på kafè. Det kunne vi ikke ha gjort for noen år siden. Da våget ikke Nina å være ute blant folk. Hun mestret ikke samtalen rundt bordet. Nå er hun mye tryggere i sosiale situasjoner, men arbeider kontinuerlig med å avprogrammere gamle reaksjonsmønstre og holdninger.
– Fra jeg var 15 til jeg var 21 år, mistet jeg store deler av språket. Jeg opplevde rett og slett norsk som et fremmedspråk, sier Nina Risebro.

Hun forklarer at når kjemien i kroppen er syk, svikter signalsubstansen.  
– Jeg forsto ikke hva folk rundt meg sa. De snakket så fort. Jeg mistet evnen til å være klok, til å ta et skritt tilbake og analysere de ulike situasjonene jeg befant meg i. Det var umulig å henge med når øyeblikket forandret seg. Det er først de siste par årene at jeg har klart å gjenkjenne, forstå og bruke språket i et sosialt samspill igjen, forteller Nina Risebro.

Da hun endelig fikk en diagnose, ble hun lettet. Men hun skulle fortsatt oppleve tung motbør i møtene med helsevesen og kommunale etater. Hun påpeker at det ikke er noen allmenn aksept for proteinintoleranse. – Jeg synes det er underlig når fagpersoner ikke viser naturlig nysgjerrighet og vilje til å undersøke andre teorier enn de mest kjente. Kostholdssirkelen fra husholdningsbøkene på 50-tallet ser fortsatt lik ut. Som befolkning representerer vi ingen industri – med andre ord blir vi ikke hørt når vi taler mot samfunnets vedtatte sannheter, sier Nina Risebro.

En som har lang erfaring i å tale Roma midt i mot, er Karl-Ludvig Reichelt. Han ruver i landskapet, men det er så vidt vi får øye på ham mellom hyllene med permer fra gulv til tak, bak skyhøye papirstabler og løse ark. Skal vi legge uttrykket «en ryddig pult er et tegn på en syk hjerne» til grunn, har vi å gjøre med et særdeles oppegående menneske. Vi er på Pediatrisk Forskningsintitutt på Rikshospitalet, hvor overlegen, nevrokjemikeren og forskeren har arbeidet siden 1978.

Gjennom sin mangeårige forskning har han påvist at mennesker som er genetisk disponert for alvorlige sinnsforstyrrelser, kan forsterke sykdommen gjennom å innta gluten og kasein. Melk og mel er næringsstoffer, som har til hensikt å lage byggesteiner i kroppen. Proteiner er veldig viktig for oss. Proteiner er bygd opp av aminosyrer, lenket sammen som et perlekjede. Når fordøyelsen starter, klippes aminosyrene bitvis opp av enzymer. Hvis klippingen ikke går som den skal, etterlates det korte proteinfragmenter i kroppen, som kalles peptider.

Peptidene er stort sett uvirksomme, men på 1970-tallet fant Karl-Ludvig Reichelt ut at peptidene har biologiske effekter. Enkelte peptider som dannes når proteiner fra kasein og gluten klippes opp, er såkalt opioide. Sammen med kolleger i inn- og utland har Reichelt undersøkt peptidmønsteret i urinen hos mennesker med alvorlige sinnsforstyrrelser. Undersøkelsene viser at blant annet schizofrene, autister, manisk depressive og anorektikere har en uforholdsmessig høy konsentrasjon av peptider i urinen.

– De aller fleste kan drikke så mye melk og spise så mye brød de vil, men for noen er mel- og melkebaserte varer som ren gift, sier Karl-Ludvig Reichelt.

– Hvordan virker de opioide peptidene?

– De opioide peptidene som hoper seg opp i kroppen til mennesker som mangler enzymer, virker som en evigvarende rus, som på lengre sikt forårsaker alvorlige hjerneskader, forklarer Reichelt og understreker at genetikk er kjemi.
– For at en genetisk disposisjon skal slå ut, må det skje en kjemisk endring i kroppen. Det er dette psykiatrien glemmer. I psykiatrien har hodet blitt kappet av kroppen og satt på en stake. Vi trenger en helt ny medisin, som leter etter årsaker istedenfor å behandle symptomer.

– Og der feiler psykiatrien?

– Psykoterapi er nødvendig og viktig, men jeg tror det er en fordel å rette opp kjemibalansen i kroppen først. Antidepressiva inaktiverer peptidene. Det betyr at det ikke lar seg gjøre å spore peptidene når en pasient er medisinert. Jeg sliter med å få gjennomslag blant norske psykiatere. Jeg ses på som et utskudd – fred være med dem – hehe, men når enkelte hevder at jeg kanskje mangler bevis for min forskning, er det vrøvl fra ende til annen. Seks uavhengige grupper og jeg har publisert i en lang rekke internasjonale skrifter, understreker Reichelt.

Han synes det er en besynderlig tankegang at ernæring og atferd ikke har noen sammenheng.
– Ta eksempel av alkohol, som man blir pling i bollen av. For ikke å snakke om fluesopp. Det er klart det er sammenheng mellom hva vi putter i oss og hvordan vi ter oss.
– Depresjon sies å være vår tids folkesykdom. Ser du en sammenheng mellom kosthold og depresjoner?
– Jeg har god dokumentasjon når det gjelder autister og schizofrene. Når det gjelder depressive, har jeg ingen kontrollerte forsøk å vise til. Men det er interessant å se hvor enormt konsumet av melkeprodukter har økt de siste femti årene, parallellt med stadig flere depresjoner. Jeg tror det er en sammenheng her. Uansett, som forsker famler jeg jo i en tunnel. Jeg tror det er lyset jeg ser, men det kan jo være ekspresstoget, smiler Karl-Ludvig Reichelt.

Går vi bakover i historien, finner vi større aksept enn i dag for at kostholdet har sammenheng med sinnslidelser.

I 1630 skriver R. Burton at melankoli skyldes et høyt konsum av melk og meieriprodukter. Rundt 1900 var B-vitaminmangel hovedårsaken til at folk ble lagt inn på sinnssykehus. Også andre mangelsykdommer har vært kjent for å gi mentale forstyrrelser.

På 1930-tallet oppdaget den norske legen Asbjørn Følling at mange tilbakestående barn hadde en enzymdefekt. Ved å innføre diett fra spebarns alder, ble de forhindret fra å bli psykisk utviklingshemmede. Vanlig mat gir disse barna alvorlige hjerneskader. I dag testes alle nyfødte barn over hele den vestlige verden for Føllings sykdom.

Da psykologien oppsto som vitenskap sent på 1800-tallet, ble sammenhengen mellom kosthold og psyke ansett som uaktuell.

Med Freud kom virkelighetsforståelsen av hvordan personligheten formes av miljøet og hvordan barndommen preger sinnet.

Den gjengse oppfatningen av autisme og andre sinnslidelser fulgte psykoanalytikeren Bettelheims syn: Barn reagerer på en vond barndom med å vende omgivelsene ryggen og skape sitt eget indre univers.
Mødrene ble klandret for å være følelseskalde, inkapable til å gi barna en trygg og harmonisk oppvekst.
Slik har psykoterapiens teser gjennom årene fostret enorme skyldfølelser hos mødre av barn med sinnslidelser.

At disposisjon for alvorlige sinnslidelser ligger nedfelt i arveanleggene våre, rår det liten uenighet om. Men hva det er i miljøet som virker inn -  derom strides de lærde. Noen heller til forklaringer i det biologiske miljøet, som Reichelt med sin kostholdsteori. Andre legger større vekt på det psykologiske miljøet.

Professor Einar Kringlen på Psykiatrisk institutt ved universitetet i Oslo har lenge forsket på arv og miljø i sammenheng med psykoser. Han er kritisk til Reichelts forskning. Einar Kringlen understreker at alle systematiske studier av arv og miljø viser at alvorlige psykiske lidelser er genetisk betinget. Når det gjelder autisme, sier Kringlen at miljøfaktorer under svangerskapet og fødselsskader spiller en dominerende rolle som utløser for sykdommen. I forskningen på schizofreni har man tradisjonelt lagt størst vekt på det sosiale miljøet.

– Hvis det ikke finnes spesifikke miljøfaktorer å peke på, ligger årsaken kanskje i samspillet mellom «alminnelige» påkjenninger kombinert med en genetisk disposisjon, mener Einar Kringlen.

– Reichelt mener at kostholdsfaktorer er av betydning, men har liten empirisk dekning for sitt syn. Det forhindrer ikke at vi skal være åpne overfor forskningen hans som går ut på at bestemte peptidmønstre finnes hos pasienter med alvorlige psykiske lidelser, sier Einar Kringlen, men han antar at Reichelt har for stor tro på at peptidmønsteret i urinen reflekterer peptidnivået i hjernen.
– Årsaksforholdene er langt mer kompliserte enn mange tror. Bare genetisk og miljømessig forskning i samarbeid vil gi resultater, mener Einar Kringlen.

På Murbræk gård på Snåsa holder Gunnar Brønstad til.
I 1980 forlot han sin post som lege og forsker ved universitetet i Oslo for å bli bonde. Han startet med melke- og kjøttproduksjon, men det varte ikke lenge før det begynte å klø i forskerfingrene igjen. Derfor rommer det rødmalte, langstrakte fjøset både kyr og en topp moderne forskningslab, som neppe har sitt sidestykke.

Her står traktoren utenfor døra. Melkemaskinen durer for fullt. Og landpostbudet knakker på med favnen full av pakker. Neurozym Pharma er ett av få laboratorier i Europa som utfører peptidanalyser. Ved bestilling av analyse, får man tilsendt et prøverør, et fryseelement og en isoporeske. En fastende urinprøve fryses ned umiddelbart, pakkes i isoporesken og returneres. Analysen må rekvireres av lege, psykolog eller annen ansvarlig terapeut.
– Hvis ikke kroppen klarer å bryte ned peptidene, finner vi dem i urinprøvene, forteller Gunnar Brønstad. Med seg i laboratoriet har han næringsmiddelingeniør Tove Toldnes og sivilingeniør i kjemi, Thomas Nordengen.

Laboratoriet på Snåsa har vært i drift siden 1989 og driver humanmedisinsk forskning.
Mens peptidanalysene diagnostiserer, er helsekostproduktet probiozym med på å behandle proteinintoleranse. Medisinen er utviklet her på Snåsa og består av fire forskjellige stammer av melkesyrebakterier.
– Vi arbeider kontinuerlig med å finne aktive prinsipper i naturlige kilder. Formålet vårt har blant annet vært å finne bakterier som spiser opp skadelige peptider. Det gjør melkesyrebakterien, informerer Gunnar Brønstad.

På universitetet i Oslo ble Brønstad kjent med Karl-Ludvig Reichelt for over 30 år siden.
– Reichelt gjorde en sensasjonell oppdagelse da han fant ut at peptider har biologiske effekter og kan utløse psykiske lidelser. Men han har langt ifra blitt tilgodesett for sin forskning. Norge er en liten nasjon. Innen medisinsk vitenskap er det veldig mange felter som er viktige. Men det er forferdelig hvor ofte ensporet kunnskap har blitt stående som såkalte sannheter gjennom tidene, sier Gunnar Brønstad.
– Det er særlig psykiatrien som går mot Reichelt i sin hevd på at det ikke finnes bevis bak teoriene hans, sier Tove Toldnes.
– Vi er part i saken, men har tross alt lang erfaring og utallige eksempler på at mennesker med proteinintoleranse blir friske etter diett, understreker Gunnar Brønstad.
– Vi får stadig vekk telefoner fra folk som har fått påvist proteinintoleranse gjennom peptidtesten hos oss, men som står i stampe fordi fastlegen eller psykologen betrakter diagnosen som humbug, påpeker Thomas Nordengen.
– Man kan jo forstå at psykologene går i skyttergraven og forsvarer synet sitt. Vi truer jo hele det etablerte tankesettet når vi kan vise til at psykiske lidelser har sammenheng med diett, sier Gunnar Brønstad.
– Genetisk sett har vi forandret oss minimalt siden steinalderen, sier Thomas Nordengen og viser til at vi først fikk melk og gluten i kostholdet vårt da vi ble bofaste for et par tusen år siden og begynte å dyrke korn og holde husdyr.
– Kostholdspolitikken er tett sammenvevd med landbrukspolitikken i Norge. Og landbruksforskningen er politisk styrt, poengterer Gunnar Brønstad.

Hvor mange i Norge som har proteinintoleranse, er vanskelig å si. Norsk Proteinintoleranseforening (NPIF) betrakter 50.000 som et nøkternt anslag. Det tar utgangspunkt i at en tredjedel av landets 1 prosent schizofrene, 1-3 prosent med ADHD og 0,1 prosent autister har proteinintoleranse. I tillegg har en rekke mennesker fått påvist proteinintoleranse uten nevnte diagnoser.

NPIF ble dannet i 1991 av en gruppe foreldre med felles utfordringer. Berit Risebro var en av initiativtakerne.
– Jeg har snakket med en rekke foreldre i distriktene, som er gjennomtrøtte av sin ensomme kamp mot vindmøllene. Foreldrene må selv stå fram og fortelle helsemyndigheter, barnehager og skoler det lille de vet om proteinintoleranse og enzymsvikt. Det er fortsatt veldig vanskelig å møte forståelse og få støtte. Jeg frykter at dette blir nok en gruppe barn som helsemyndighetene må si unnskyld til om 20 år, sier Berit Risebro.

Kostholdsendringer

Kan hjelpe ved: 

ADHD
Aggresjon
Asperger
Autisme

Depresjon
Diabetes
Dysleksi
Epilepsi
Konsentrasjonsvansker
Magetrøbbel
Multippel Sklerose
Muskelsmerter
Opioide peptider
Parkinson
Psoriasis
Schizofreni
Sengevæting
Stoffskifteproblemer
Utslett

 

Listet alfabetisk.


 

Nytt PIF-nytt

Forside-PIF-nytt-nr-1-2017 


Alle medlemmene våre får PIF-nytt 4 ganger i året. Mangler du noen utgaver? Bestill dem hos: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Frist for artikler etc til neste
PIF-nytt: 30. jan. 2017!

      2013 © NPIF | Drøbakgate 10b | 0463 OSLO | Tlf: 94 81 86 05 | Org.nr 980.252.256 | Bankgiro 5083.06.02795 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.