NPIF

Spis deg frisk!

 Forum 

Kranglete Per

Kranglete gutt blir rolig
Av moren hans

”Per” er født i februar 1998, og begynner i barnehage høsten 1999, 1 ½ år gammel. Han er en rolig gutt, som er tidlig ute med språkutvikling og finmotorikk. Både hjemme og i barnehagen går alt bra, både fysisk og atferdsmessig, fram til oktober 2001, da han begynner på en langvarig penicillin-kur pga lungebetennelse.

Han er mye syk i månedene som kommer, og når han tilslutt begynner for fullt i barnehagen igjen tidlig i april måned 2002, begynner han å klage på magesmerter. Noen ganger er det så sterkt at vi må returnere fra barnehagen fordi han er helt utslått. Andre ganger blir han levert, men er, etter vår mening, mer skvetten enn tidligere. Han blir blant annet vettskremt av en litt eldre gutt som møter ham i døra med maske på. Mens hans litt yngre søster bare ler og synes opptrinnet er morsomt, fører det til at ”Per” nesten ikke tør å gå inn i barnehagen. Videre utover våren og sommeren 2002, har han flere besøk hos legen grunnet magesmerter(som vi ikke finner svaret på), astma-symptomer og allergiske reaksjoner.

Begynner å krangle og bli urolig
I februar 2003 får vi beskjed om at han har begynt å agere veldig forstyrrende i samlingsstunder i barnehagen, og at han ofte nekter å delta i felles rydding. I samlingsstunder er det flere urolige barn, men problemet med ”Per” er at han ikke klarer å hente seg inn igjen når han først hadde latt seg rive med. Han blir ”sprellemann”, og er ikke mottakelig for tilsnakk. Vi får også melding om et par episoder der han tydelig har blitt stresset av at andre unger ustanselig henger etter ham og vil leke. Han reagerer da enten med å dytte eller med å gjøre noe ”uventet”(for eksempel få med seg haleheng-ungene på å rive ut alle lekene fra lekeskuret). Han har også begynt å trekke seg unna de andre ungene til fordel for tegnebordet.

Barnehagepersonalet tolker denne strategien som et forsøk på å komme unna lek han oppfatter som stressende, og de synes det er en lur taktikk, i og med at han jo ikke lenger synes å ha kontroll når leken blir bråkete. Snart utmerker han seg som en veldig god tegner! Barnehagepersonalet melder dessuten om at han av og til faller ut med de voksne. Det kan for eksempel dreie seg om uenighet om hva de voksne egentlig sa. Han begynner altså å vri på ord og vendinger. Barnehagepersonalet mener det ikke er grunn til bekymring: Atferdsendringene er kommet på ganske plutselig, og vil nok også gå fort over. Mange barn har slike perioder, sier de. Vi er imidlertid bekymret, særlig fordi vi ikke kan finne noen grunn på hjemmebane til at ”Per” skal utvikle stressymptomer; Vi har en rolig hverdag, og synes vi har et harmonisk familieliv.

I juni 2003 har ”Per” (og hans lillesøster) en ukes sammenhengende ferie hos min mor, hvor de lever Herrens glade dager med risengrynsgrøt til frokost hver dag(fordi de er så glad i det), og is minst en gang til dagen. Han mister da kontrollen ved flere anledninger: Blant annet bestemmer han seg for å tømme min mors klesskap fullstendig(som del av en lek). Klærne blir kastet rundt, og han lar seg ikke stoppe av tilsnakk. Ved en annen anledning(men samme uke) går han ”berserk” utenfor huset, hvor han drar ting ut av boden, kaster sand ut av sandkassa, og ikke er mottakelig for tilsnakk(ikke mulig å få øyekontakt med ham). Vi synes det hele er merkelig fordi han ikke oppfører seg sånn hjemme.

I løpet av et annet opphold hos min mor(2003) får han besøk av en jevnaldrende gutt i følge med dennes bestemor. ”Per” har imidlertid ikke lyst på besøk akkurat da, og demonstrerer dette så tydelig at min mor synes det er direkte pinlig. Mens han ellers er høflig og veloppdragen, synes han her å gi blaffen i alle sosiale spilleregler. Etter ca en uke roer han seg og blir sitt vanlige jeg igjen.

Kverulerer
Høsten 2004 begynner han på skolen, 6 ½ år gammel. Det rapporteres da hyppig om ”sprellemannanfall” på SFO. Det begynner gjerne med vill lek som flere unger er med på. Men også her er problemet at ”Per” (til forskjell fra de andre ungene) er vanskelig å få roet ned når de voksne griper inn. Han fortsetter å være vill, og tilsnakk når ikke fram. I tillegg er det en episode der han blir så sint og lei seg (fordi han har fått skjenn for noe han mener noen andre har gjort) at han løper gråtende ut i skolegården og river løs en hårtust fra sitt eget hode.

I denne perioden opplever vi ofte hjemme at han er kverulerende og ”låser seg” – dvs at han fortsetter og fortsetter å ”krangle” om ting vi andre for lengst føler vi er ferdige med. Han er dessuten ofte så sint og frustrert over ting vi oppfatter som bagateller, at han tyr til selvskading. Han løper da gjerne inn på rommet sitt, hvor han enten stanger hodet flere ganger i sengemadrassen eller river løs hår, mens han skjærer grimaser og tårene spretter.

En anelse om at maten spiller inn
Fordi vi aner en sammenheng mellom inntak av såkalt ”brødsoll” (brødbiter med melk og sukker på) til frokost, og litt ”hyper” atferd (han blir på denne tiden gjerne urolig i kroppen allerede ved frokostbordet), kutter vi dette og går over til enten frukt eller brødskive med leverpostei. Etter dette går det lang tid mellom de negative tilbakemeldingene fra SFO.

Mislykket bursdag
I forhold til andre unger fortsetter den tendensen vi har sett allerede i den første barnehagen – at han holder de andre unna. Det synes som om han blir stresset av for mange unger på ett brett, og han trekker seg derfor unna når det blir flere enn én lekekamerat. Hjemme merker vi i denne perioden at han plutselig blir stresset når det er flere unger på besøk, og at han da ber om å få seg en pause. Dette gir vi ham da ved at han får lukke seg inne på et rom for seg selv og høre lydbok en halvtimes tid. Deretter går det stort sett bra.

De gangene det ikke er mulig å innfri ønsket om en pause, går det IKKE bra; Da blir han sprellemann, og vi får beskjed fra de andre ungene om at han ødelegger leken, ikke forstår spillereglene etc. I sin egen 7-årsbursdag ender det med at han, med tårer i øynene, stenger seg inne på kjøkkenet og nekter å komme ut igjen. Han synes da å være ekstremt stresset av høye lyder og mange inntrykk.

Er det noe galt?
På høsten i første klasse, er det en av de ansatte ved SFO som mener vi bør få sjekket ut med BUP (Barne og ungdomspyskiatrien ) eller lignende om det er noe som feiler ”Per”. Han sier selv at han synes det minner svakt om ADHD, men ikke nok. Han mener imidlertid at det må være NOE. Vi tar da kontakt med kontaktlæreren hans, som avviser denne teorien kontant, og mener at det ikke er noen ting i veien med ham. Vi selv er urolige, og mener at grunnen til at læreren ikke merker noe, er at rammene i klassen hans er så utrolig fordelaktige, med bare ni elever og rolige forhold. Men siden vi ikke kommer noen vei i forhold til BUP/ PP-tjeneste uten lærerens hjelp, fortsetter vi å følge opp våre egne teorier om at raptusene hans skyldes noe han spiser. Vi holder fast ved teorien om at han reagerer på melk, samtidig som det er tydelig at han blir ”sprellemann” hvis han får for mye sukker.

Tidlig våren 2005 får vi beskjed om at ”Per”s fetter har fått Asperger-diagnose. Da vi leser om diagnosen hans, finner vi en del likhetstrekk med ”Per”s atferd, og selv om vi ikke tror at ”Per” har Aspergers, blir vi ganske skremt av dette. Etter en stund føler vi at vi trenger hjelp, og kontakter fastlegen vår. Gjennom ham kommer vi i kontakt Norsk Protein Intoleranse Forening og ernæringsfysiologen ved Høgskolen i Trøndelag. Hun sier seg enig i at atferdsendringene hans kan skyldes melk, og forklarer at det ikke hjelper å kutte melk som drikke, men at melk derimot må kuttes fullstendig i alle matvarer. Vi velger å gjøre dette fra 1. juli 2005, samtidig som vi fører ”dagbok”.

Første tiden uten melk
De første 2-3 fullstendig melkefrie dagene er ”Per” nærmest verre å ha med å gjøre enn ellers. Han er veldig kranglete, vrir og vender på alt vi sier, og tar til tårene for ingenting. Men så roer alt seg, og jeg vil hevde at han er helt symptomfri hele sommeren. Og dette skyldes IKKE at vi har rolige dager på hytta, for vi har tvert i mot mye besøk, og det er ofte han må takle vilter lek med opptil 4-5 andre unger. Alt går bra! I tillegg til at de nevnte symptomene forsvinner, skjer det andre, mer uventede ting; Han har lenge vært ekstremt redd for maur, og har vært redd for katter og hunder. Plutselig er han ikke redd lenger! Ting vi ikke tidligere har tolket som symptomer på matvareintoleranse, viser seg altså å være det.

Når høsten og hverdagen kommer, merker vi heller ikke noe til den sedvanlige kranglemanien, og han er i det hele tatt rolig og lett å ha med å gjøre. På høstens første konferansetime med hans nye lærer, får vi imidlertid beskjed om at han ofte er urolig i garderoben, samt i gymtimene – noe vi ikke finner så rart, i og med at han nå er i en klasse på 22 barn, og at disse situasjonene dermed er spesielt stressende for ham. Noe sitter trolig igjen fremdeles, men det er jo bare 2-3 måneder siden han begynte på melkefri diett. Tidlig i november 2005 har han et tilbakefall som varer i 4-5 dager, med kranglemani, tydelige tegn på frustrasjon og tendenser til selvskading (mens han tidligere pleide å dunke hodet i sengemadrassen eller rive seg i håret, biter han seg nå gjentatte ganger i hånda når han er på det mest frustrerte). Vi synes også han er ganske ”stiv i blikket”. Det ser ut til at et svært stressende overnattingsbesøk av en ganske vilter kamerat, er utslagsgivende – men uroen varer altså i nesten en uke.

Er han på melkefri diett?
Noen uker etter tilbakefallet, får vi tatt en urinprøve via dr. Reichelt ved Rikshospitalet. Denne viser fortsatte rester etter kasein, nesten et halvår etter at vi begynte på diett. Ifølge Reichelt kan det skyldes uspesifiserte proteintilsetninger i kjøpebrød, men ved henvendelse til SFO, kommer det tilfeldigvis for dagen at den faste fredagsvikaren pleier å steke den melkefrie maten hans i vanlig smør – slik at den følgelig ikke er melkefri likevel. (Med mange ansatte, har tydeligvis informasjonskanalene sviktet litt på dette området.) Selv om vi nå sjelden merker noe til den tidligere kranglemanien, vil vi likevel prøve å stramme inn for å eliminere selv de siste restene av kasein.

En populær gutt
Status i skrivende øyeblikk er i hvert fall at vi har fått tilbake den glade gutten vi hadde før; Frustrasjonen hans er borte, han har fått tilbake sin gamle status som en populær lekekamerat, og vi har ingen problemer med å ”slappe av” når vi sender ham i bursdag. Gjennom hele året har vi ikke en eneste gang fått melding om urolig atferd på SFO, enda vi har bedt om å få beskjed straks dersom det skulle være noe. På konferansetimen med kontaktlæreren hans for et par uker siden, fikk vi også høre at uroen i garderoben og i gymtimene nå er borte, selv om han fremdeles av og til må snakkes til i andre sammenhenger. (Tilsnakk har da umiddelbar effekt, i motsetning til tidligere.) Læreren hans synes ikke dette er noe å henge seg opp i, og konkluderer med at alt nå er bra. Vi tror imidlertid denne siste resten av uro også vil forsvinne når vi bare får eliminert de siste restene av kasein i kosten.

Når vi på hjemmebane merker at det fremdeles er ”noe igjen”, så er det med hensyn til kranglemanien. Selv om det er veldig sjelden og, såvidt vi har forstått, nå bare hjemme hos oss det forekommer, så har han altså fremdeles en sjelden gang små tendenser til diskusjonsmani. Men, som min mann påpeker, så er det sikkert normalt at en åtteåring av og til er kranglete; Alt må ikke tolkes i retning av at han har fått i seg noe han ikke tåler. Han må få lov til å være litt vanskelig en gang i blant – han, som andre åtteåringer...

Kostholdsendringer

Kan hjelpe ved: 

ADHD
Aggresjon
Asperger
Autisme

Depresjon
Diabetes
Dysleksi
Epilepsi
Konsentrasjonsvansker
Magetrøbbel
Multippel Sklerose
Muskelsmerter
Opioide peptider
Parkinson
Psoriasis
Schizofreni
Sengevæting
Stoffskifteproblemer
Utslett

 

Listet alfabetisk.


 

Nytt PIF-nytt

PIF-nytt-nr-2-2017-Forside-web-lite 


Alle medlemmene våre får PIF-nytt 4 ganger i året. Mangler du noen utgaver? Bestill dem hos: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

 

Frist for artikler etc til neste
PIF-nytt: 30. jan. 2017!

      2013 © NPIF | Drøbakgate 10b | 0463 OSLO | Tlf: 94 81 86 05 | Org.nr 980.252.256 | Bankgiro 5083.06.02795 | Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.